Operasjonsdagen
Tenkte jeg skulle prøve å skrive litt mer detaljert om operasjonedagen og tiden etter. Litt kjekt å ha det nedskrevet for meg selv også. Det er utrolig så fort man glemmer...
Torsdag morgen sto jeg opp litt over 06. Våknet med mareritt om at vi hadde forsovet oss, men klokken skulle ikke ringe før om en halv time. Jeg hadde skikkelig vondt i magen så jeg sto bare opp. Litt etter kom Simen også, det var spenning i huset. Vi leverte Tobias i barnehagen og kom på sykehuset som avtalt kl 08.30. Der ble det masse venting, operasjon var satt til 09.30 og tiden gikk og gikk. Vi fikk ikke vite noe nytt klokkeslett, bare at vi ville bli ringt etter når det var klart for oss. Kl 10.30 begynte ting sånn smått å skje. Vi ble hentet inn på et rom for å gjøres klar. Teodor fikk på grønn pyjamas og en heftig stikkpille med paracet og beroligende middel. Så var vi på vei ned. Vi kom på et forrom der vi ble tatt i mot av en operasjonssykepleier. Jeg fikk på grønne klær, hårnett og plast over skoene. Teodor hadde begynt å bli ganske sløv av det beroligende middelet. Pappa sa lykke til og koset Teodor, så bar det inn til operasjonsstuen. Der ble vi møtt av en hær i grønnt. Det var 6-7 stk der inne. Jeg og Teodor fikk sette oss i en stol. De skulle stikke veneflon. Teodor var da skikkelig rusen. Han skrattlo og fniste av alt og ingenting. Mamma var bare så rar med hårnett. Og når dukken også fikk hårnett så ble det nesten for mye for en liten som lo og lo. Det var ikke så kjekt å få veneflon, stikket gjorde ikke noe, men å bli holdt fast var dumt. Men etterpå lo han godt igjen. Jeg bar han bort på operasjonsbenken og la han der. Jeg sto ved hodet hans hele tiden og strøk han over kinnet. Teodor var skrekkelig trøtt, sovetiden hans skulle vært for en time siden. Og selvsagt var han sulten, han hadde ikke spist siden 18.30 kvelden før. Anestesilegen kom og først fikk han et middel sprøytet i veneflonen. Det begynte han å hoste av. Det var slik det skulle være. Så fikk han narkosen. Han sovnet kjempefort. De intuberte han og så måtte jeg gå. Det var tøft å gå fra han og tårene trillet. Jeg gikk til kantinen der Simen ventet. Vi satt der en stund så gikk vi på avdelingen. Etter nesten tre timer ble vi kalt ned på oppvåkningen. Det var tre lange timer!!!
Når vi kom på oppvåkningen lå Teodor så søtt og sov. Han hadde en sykepleier som våket over han og to pasienter til hele tiden. Vi satt der og ventet på at han skulle våknet. Han rykket litt i hender og langde grimaser av og til. Skvatt når det kom høye lyder gjorde han også. Vi satt og fulgte med pulsen som varierte etter hvor dypt han sov. Etter tre kvarter våknet han. Han slo opp øynene og ville reise seg med en gang! Det var utrolig så fort han var våken. Begynte å bable med en hes og rar stemme. Det første han begynte med var å skulle dra ut veneflonen i foten. Det ble et svare strev med å holde han i sengen. Jeg fikk han opp på fanget mitt. Han var helt tussete og ville ta ledningen med dryppet. De tapet så han ikke skulle komme til. Også var det neste store utfordring- tissen. Han skulle på død og liv ha den! Den så ut som en rød pinne som sto rett ut. Det fristet noe aldeles foreskrekkelig! Han fikk ikke ha bleie på for ingenting måtte komme borti tissen. Så da satt vi der og passet opp små hender som ville dra og rive både her og der! Etter to timer på oppvåningen ble vi flyttet opp på avdelignen igjen. På avdelingen fikk han endelig på bleie og dryppet ble koblet fra siden han drakk selv. Deilig å slippe å passe på det. Så ble han lagt i vognen. Pappa måtte reise hjem og hente storebror i barnehagen.
Det gikk fint de første timene, Teodor kjedet seg i vognen, men godtok tilværelsen. Han var fryktelig tørst og drakk masse og spiste mariekjeks. Så plutselig begynte han å skrike. Han vred seg som en makk og hadde skikkelig vondt. Han gråt så sårt, det var vondt å høre på. Sykepleier gav paracet og vi ventet på at den skulle virke. Jeg gikk å bar og bar han. Prøvde å trøste, men ingenting virket. Han hadde så fryktelig vondt og ristet til i smerte. Når de innså at paracet ikke var nok så ringte de legen som hadde operert og fikk klarsignal til å gi petedin. Det gjorde susen. Når den endelig virket så slappet han av og sov ca 20 min. Pappa og storebror kom på besøk. Det var godt å få litt avlastning, jeg var fryktelig sliten da. Teodor spiste litt fruktmos, han fikk kveldens medisiner og pappa trillet Teodor i søvn igjen. Tobias syntes vist det var godt å se Teodor. Han var veldig opptatt av hvor han skulle sove. Tobias så barne-TV på sykehuset. Rett før de skulle dra hjem skulle vi flytte Teodor opp i sengen for natten, da våknet han selvsagt igjen... Sykepleier skulle ta tempen. Det tok en stund så tok gutten natten. Jeg var døds sliten og la meg kl 21. Viste ikke hva natten ville bringe. KL 22.30 våknet Teodor igjen med vondt. Han fikk da ny paracet, så sov han til litt over 03. Vondt igjen. Men det var for tidlig å få ny paracet så da ble det petedin igjen. Så sov han til 06.30 da var det på tide å stå opp, gutten var SULTEN!!! Teodor spiste godt med frokost, kanskje ikke rart, mamma gav han nugatti, det hadde han aldri smakt før, og gjett om det var namme!
Resten av dagen gikk med til spise, medisin og aktivere en unge som bare måtte sitte i vogn... Jeg har ikke tall på hvor mange mil jeg har gått i koridorer! Teodor kviknet skikkelig til i løpet av dagen, paracet var god nok smertelindring. Siden petedin ikke trengtes mer fikk vi reise hjem. Det var deilig å komme hjem igjen. Men jeg var helt utslitt. La meg kl 21 og sov til 08.30!!! De kommende dager blir utfordrende siden Teodor ikke skal gå. Å holde en aktiv krabat i ro: sittende, er jammen ikke lett!!! Tirsdag morgen skal kateteret fjernes, det blir deilig!
Torsdag morgen sto jeg opp litt over 06. Våknet med mareritt om at vi hadde forsovet oss, men klokken skulle ikke ringe før om en halv time. Jeg hadde skikkelig vondt i magen så jeg sto bare opp. Litt etter kom Simen også, det var spenning i huset. Vi leverte Tobias i barnehagen og kom på sykehuset som avtalt kl 08.30. Der ble det masse venting, operasjon var satt til 09.30 og tiden gikk og gikk. Vi fikk ikke vite noe nytt klokkeslett, bare at vi ville bli ringt etter når det var klart for oss. Kl 10.30 begynte ting sånn smått å skje. Vi ble hentet inn på et rom for å gjøres klar. Teodor fikk på grønn pyjamas og en heftig stikkpille med paracet og beroligende middel. Så var vi på vei ned. Vi kom på et forrom der vi ble tatt i mot av en operasjonssykepleier. Jeg fikk på grønne klær, hårnett og plast over skoene. Teodor hadde begynt å bli ganske sløv av det beroligende middelet. Pappa sa lykke til og koset Teodor, så bar det inn til operasjonsstuen. Der ble vi møtt av en hær i grønnt. Det var 6-7 stk der inne. Jeg og Teodor fikk sette oss i en stol. De skulle stikke veneflon. Teodor var da skikkelig rusen. Han skrattlo og fniste av alt og ingenting. Mamma var bare så rar med hårnett. Og når dukken også fikk hårnett så ble det nesten for mye for en liten som lo og lo. Det var ikke så kjekt å få veneflon, stikket gjorde ikke noe, men å bli holdt fast var dumt. Men etterpå lo han godt igjen. Jeg bar han bort på operasjonsbenken og la han der. Jeg sto ved hodet hans hele tiden og strøk han over kinnet. Teodor var skrekkelig trøtt, sovetiden hans skulle vært for en time siden. Og selvsagt var han sulten, han hadde ikke spist siden 18.30 kvelden før. Anestesilegen kom og først fikk han et middel sprøytet i veneflonen. Det begynte han å hoste av. Det var slik det skulle være. Så fikk han narkosen. Han sovnet kjempefort. De intuberte han og så måtte jeg gå. Det var tøft å gå fra han og tårene trillet. Jeg gikk til kantinen der Simen ventet. Vi satt der en stund så gikk vi på avdelingen. Etter nesten tre timer ble vi kalt ned på oppvåkningen. Det var tre lange timer!!!
Når vi kom på oppvåkningen lå Teodor så søtt og sov. Han hadde en sykepleier som våket over han og to pasienter til hele tiden. Vi satt der og ventet på at han skulle våknet. Han rykket litt i hender og langde grimaser av og til. Skvatt når det kom høye lyder gjorde han også. Vi satt og fulgte med pulsen som varierte etter hvor dypt han sov. Etter tre kvarter våknet han. Han slo opp øynene og ville reise seg med en gang! Det var utrolig så fort han var våken. Begynte å bable med en hes og rar stemme. Det første han begynte med var å skulle dra ut veneflonen i foten. Det ble et svare strev med å holde han i sengen. Jeg fikk han opp på fanget mitt. Han var helt tussete og ville ta ledningen med dryppet. De tapet så han ikke skulle komme til. Også var det neste store utfordring- tissen. Han skulle på død og liv ha den! Den så ut som en rød pinne som sto rett ut. Det fristet noe aldeles foreskrekkelig! Han fikk ikke ha bleie på for ingenting måtte komme borti tissen. Så da satt vi der og passet opp små hender som ville dra og rive både her og der! Etter to timer på oppvåningen ble vi flyttet opp på avdelignen igjen. På avdelingen fikk han endelig på bleie og dryppet ble koblet fra siden han drakk selv. Deilig å slippe å passe på det. Så ble han lagt i vognen. Pappa måtte reise hjem og hente storebror i barnehagen.
Det gikk fint de første timene, Teodor kjedet seg i vognen, men godtok tilværelsen. Han var fryktelig tørst og drakk masse og spiste mariekjeks. Så plutselig begynte han å skrike. Han vred seg som en makk og hadde skikkelig vondt. Han gråt så sårt, det var vondt å høre på. Sykepleier gav paracet og vi ventet på at den skulle virke. Jeg gikk å bar og bar han. Prøvde å trøste, men ingenting virket. Han hadde så fryktelig vondt og ristet til i smerte. Når de innså at paracet ikke var nok så ringte de legen som hadde operert og fikk klarsignal til å gi petedin. Det gjorde susen. Når den endelig virket så slappet han av og sov ca 20 min. Pappa og storebror kom på besøk. Det var godt å få litt avlastning, jeg var fryktelig sliten da. Teodor spiste litt fruktmos, han fikk kveldens medisiner og pappa trillet Teodor i søvn igjen. Tobias syntes vist det var godt å se Teodor. Han var veldig opptatt av hvor han skulle sove. Tobias så barne-TV på sykehuset. Rett før de skulle dra hjem skulle vi flytte Teodor opp i sengen for natten, da våknet han selvsagt igjen... Sykepleier skulle ta tempen. Det tok en stund så tok gutten natten. Jeg var døds sliten og la meg kl 21. Viste ikke hva natten ville bringe. KL 22.30 våknet Teodor igjen med vondt. Han fikk da ny paracet, så sov han til litt over 03. Vondt igjen. Men det var for tidlig å få ny paracet så da ble det petedin igjen. Så sov han til 06.30 da var det på tide å stå opp, gutten var SULTEN!!! Teodor spiste godt med frokost, kanskje ikke rart, mamma gav han nugatti, det hadde han aldri smakt før, og gjett om det var namme!
Resten av dagen gikk med til spise, medisin og aktivere en unge som bare måtte sitte i vogn... Jeg har ikke tall på hvor mange mil jeg har gått i koridorer! Teodor kviknet skikkelig til i løpet av dagen, paracet var god nok smertelindring. Siden petedin ikke trengtes mer fikk vi reise hjem. Det var deilig å komme hjem igjen. Men jeg var helt utslitt. La meg kl 21 og sov til 08.30!!! De kommende dager blir utfordrende siden Teodor ikke skal gå. Å holde en aktiv krabat i ro: sittende, er jammen ikke lett!!! Tirsdag morgen skal kateteret fjernes, det blir deilig!
Kommentarer:
Trackback
Trackback-URL for dette innlegget:
http://app.sprayblogg.no/index.bd?fa=tb.add&id=1308563
http://app.sprayblogg.no/index.bd?fa=tb.add&id=1308563